Författararkiv: Elise Rognsvåg

Hjernens dysfunksjonelle forenkling og reproduksjon

At verden og livet i verden er komplisert er noe jeg tror de fleste er enige i. Vi møtes hver dag, hver time, hvert minutt og hvert sekund av uendelig mange informasjonssignaler, og selv om hjernen er fantastisk er det begrenset hvor mange inntrykk den kan prosessere på en gang. For å kompensere for dette, har hjernen utviklet en metode der den slår sammen flere signaler til ett og på den måten forenkler bildet vi får av verdens komponenter.

For å videre forstå det vi opplever så sammenligner hjernen de nye inntrykkene med de allerede eksisterende inntrykkene som den allerede har lagret og prøver så godt den kan å lagre den nye informasjonen på rett sted. For eksempel vil mange hjerner som møter meg for første gangen forenkle meg til ”jente, blond, hvit, ung voksen” og legge meg inn i mappen med tidligere møter hjernen har hatt med ”jente, blond, hvit og ung voksen”. Mange hjerner har ikke like detaljert inndeling, og legger meg kanskje bare i mappen ”jente” eller ”hvit”, mens andre hjerner har enda mer detaljerte mapper og legger meg kanskje i mappen ”hyggelig person med interessante tanker” eller ”uhyggelig person med kjedelige tanker”, alt etter hvilke tidligere erfaringer hjernen har med de kategoriene den velger å tildele meg, og hvor mye eller lite den velger å forenkle meg som person.

Det er også hjernen som bestemmer hvordan ”jente, blond, hvit og ung voksen” skal møtes, og naturlig nok gjør hjernen som oftest det tidligere erfaringer har lært den at den skal gjøre. Har hjernen kategorisert meg som ”jente” kommer den altså til å møte meg som den har lært seg at ”jenter” skal møtes, både basert på hvordan den har sett at andre møter personer som hjernen kategoriserer som ”jenter” og på hvordan det den tidligere har gjort  ved møte med ”jenter” har gått.

Det at hjerner lærer seg av andre hjerner og fortsetter med å gjøre det som fungerer bra for den, gjør at stort sett alle ”jenter” behandles likt. Og det gjør også at man behandles forskjellig om man møtes av en hjerne som velger å legge deg i mappen ”jente” enn i mappen ”gutt”. I dagens samfunn betyr det at for de som havner i mappen ”jenter” ofte blir møtt med forventninger om å være seksuelt attrahert av ”gutter”, om å være søte, snille, skoleflinke og generelt forventninger om å ta mindre fysisk plass. Havner en person i mappen ”gutter” blir man derimot møtt med forventninger om å være seksuelt attrahert av ”jenter”, om å være aktiv, høylytt, tøff, og generelt forventninger om å ta mer fysisk plass.

Og jeg da, som ”jente, blond, hvit og ung voksen”, kan velge om jeg vil tilpasse meg etter disse forventningene eller være den personen jeg er bakom disse kategoriene. Det åpenlyst rette valget er så klart å være den personen jeg er bakom kategoriene, men likevel tilpasser jeg meg hver eneste dag etter forventningene andre har på meg og den kroppen jeg bærer på. Det er nemlig ikke spesielt lett som 3-åring å leke med biler når alle rundt forventer at jeg skal leke med dukker, springe rundt i klasserommet sammen med ”guttene” når læreren forventer at jeg skal være ”flink-pike” og gjøre leksene mine som 8-åring. Eller som 14-åring si at jeg er forelsket i en ”jente” når alle forventer at jeg skal være forelsket i en ”gutt”. Eller som 16-åring bli bilmekaniker når alle forventer at jeg skal bli sykepleier. Eller som 22-åring melde seg til et lederverv i en forening når alle andre forventer at en ”gutt” skal være leder. Eller som 30-åring prioritere karriere over familieliv… Tilsvarende er det heller ikke lett for en ”gutt” å begynne på ballett som 8-åring når alle forventer at han skal spille fotball, gråte når han blir lei seg som 15-åring når alle forventer at han ikke skal vise følelser, eller som 30-åring gå ned i stilling for å være mer hjemme med barna når alle forventer at han skal prioritere karrieren.

Det som gjør det vanskelig er at om jeg går mot forventningene andre hjerner har på meg blir det kaos i de hjernene jeg møter. Jeg passer ikke inn i de eksisterende kategoriene og hjernene må derfor velge mellom å kategorisere meg inn i kategorien ”merkelig, gal, upassende, forstyrret person” eller skape en ny kategori. Det å skape en ny kategori krever mer energi, hjernen må nemlig bli kjent med personen bakom de utseendebaserte kategoriene, så som oftest velger hjernen det første alternativet. Bemøtelsen jeg får blir altså deretter: blikk, kommentarer, sukk.

Jeg tilpasser meg altså etter de forventningene jeg møtes av, og hjernene som møter meg får bekreftelse på at ”jente, blond, hvit og ung voksen” er søt, snill, stille, rolig og svak. Og neste person hjernen kan kategorisere som ”jente, blond, hvit og ung voksen” blir møtt med enda sterkere forventninger på hvordan personen skal være. Og på denne måten fortsetter vi å behandle personer forskjellig basert på hvilke utseendebaserte kategorier vår ytterst dysfunksjonelle hjerne velger å kategorisere inn de i.

Spennende, ikke sant? Frustrerende, ikke sant? Helt jævla idiotisk, ikke sant?

Vi gjør noe med det, ikke sant?

Edit: Om noen er interessert i å lese mer om hvordan hjerner lærer seg å kategorisere personer utifra deres kropp, og for eksempel kjønn som jeg har tatt opp som eksempel her, så kan jeg anbefale linken under som sammenfatter en studie som er gjort på Disneyfilmer og deres kjønnsfordeling. Det at hjernene våre allerede fra vår første Disneyfilm om Løvenes Konge lærer seg at menn tar mer plass enn kvinner, tror jeg er en av veldig mange faktorer som gjør at vi videre i livet mer eller mindre ubevisst fortsetter å ha samme oppfatninger om hvordan personer er eller ikke er, bare basert på om man har en kvinnekropp eller en mannskropp. Les mer om studien her: http://polygraph.cool/films/index.html

Hvordan være alene uten å være ensom?

Jeg har lenge sagt at jeg kan prøve mye, men at jeg aldri vil bli avhengig av noe, hverken nikotin, sukker, adrenalin eller kosebamsen min, og trodde frem til forrige uke at jeg ikke var avhengig av noe som helst. Etter en ransaking av meg selv forrige helg kom jeg likevel frem til at jeg har en stor og skummel avhengighet – nemlig selskap. Jeg HATER å være alene. Jeg vil/MÅ ha folk rundt meg hele tiden, og har jeg ikke det føler jeg meg ensom med en gang, som om det ikke finnes en eneste person i hele verden som vil være med meg. Jeg kunne nok skrevet en hel bok om hvor jeg tror disse tankene og følelsene kommer fra, men det viktigste med en sånn innsikt tror jeg er å gjøre de endringene som skal til for å bryte det destruktive mønsteret, og i mitt fall – lære meg å være alene uten å være ensom.

Etter å ha snakket med flere andre om mitt problem, har jeg funnet ut at det ikke bare er jeg som føler meg ensom etter bare en time hjemme alene, så jeg tenkte derfor å dele noen tips som har hjulpet meg på veien mot å være alene uten å være ensom.

1 - Planlegg noen kvelder/dager i uken der du skal være alene. Generelt fungerer vi mennesker slik at vi liker følelser av kontroll og autonomi. Har du selv valgt å være alene kan det i seg selv hjelpe på ensomheten. I tillegg har du mulighet til å forberede deg på egentiden og du slipper den plutselige følelsen av ensomhet i det du innser at du skal være alene en kveld. På lik linje med at jeg skriver inn avtaler med venner i kalenderen min, har jeg nå også begynt å skrive inn alle avtaler jeg har med meg selv i kalenderen.

2 - Skriv en liste over tingene du skulle ønske du hadde mer tid til, men som du aldri føler at du har tiden strekker til for. Når ensomheten begynner å snike seg frem, har du en perfekt mulighet til å ta frem listen og gjøre det du ellers aldri får tid til. På min liste står det blant annet scrapbooking, lese bøker, se på sex and the city, rydde i gamle papirer, skrive på mitt store bokprosjekt og ta med meg kameraet ut og fotografere.

3 – Skriv lapper som påminner deg om å bekrefte deg selv og heng de rundt om i hjemmet ditt, gjerne rundt speilet på badet eller på innsiden av ytterdøren. For meg handler mye av min avhengighet av andre om at jeg ikke gir meg selv nok bekreftelse og derfor hele tiden føler et behov av å være med andre som gir meg den bekreftelsen jeg, som alle andre mennesker, er så utrolig avhengig av. På mine hjerte-post-it-lapper står det blant annet ”Si høyt tre egenskaper du er stolt over hos deg selv” og ”Husk å være deg selv for du er bra nok akkurat som du er!”. For mange høres det nok veldig klisjé og teit ut, men for meg funker det veldig bra! Den siste uken har jeg nesten blitt litt forelsket i meg selv da jeg har funnet ut at jeg har mange utrolig bra egenskaper og er mer enn bra nok som jeg er.

4 – Finn frem en god flaske rødvin, lag din beste brownie, tenn stearinlys og gjør en Bull’s Eye! Nå gjetter jeg at tilnærmet lik ingen av dere som lesere dette vet hva en Bull’s Eye er, men om dere googler ”Bull’s Eye Tobias Lundgren” så får dere opp flere versjoner av øvelsen. I korte drag handler den om å identifiere hvilke verdier som er viktige for deg, hvor nærme du ligger disse verdiene idag og hva som hindrer deg i å komme enda nærmere disse verdiene. For meg reduserer dette følelser av både angst, ensomhet og depresjon, både kortsiktig og langsiktig, og den relativt nye ACT-metoden som øvelsen er designet for får mer og mer støtte i den psykologiske forskningen. Litt psykolognerdete vil nok mange påstå, men hva gjør vel det om det hjelper? En kort introduksjon til øvelsen kan dere se i filmen under.

Man kan selvfølgelig gjøre Bull’s Eye uten rødvin, brownie og stearinlys, men for meg var det tre ingredienser som gjorde egentiden forrige helg komplett!

5 - Fortell om utfordringen din til andre! Enten det er din mamma, dine venner, din partner eller en psykolog så er det å fortelle andre om dine tanker og følelser en hjelp i seg. I tillegg kan du få hjelp med utfordringen din, for det å gjøre en forandring kan være fryktelig vanskelig å gjøre selv. Synes du for eksempel det er vanskelig å skrive listen jeg tipset om ovenfor kan det være hjelpsomt å spørre andre om hva de pleier å gjøre når de er alene. Har du lett for å stryke planene dine om egentid selv om du egentlig burde trene på det, kan det være hjelpsomt å fortelle noen om at du vil trene på det, og at det skulle hjelpe deg om de ikke ber deg med på kino eller middag de kveldene du har planlagt å være alene.

For meg har det at jeg har fortalt andre om min utfordring å være alene uten å være ensom, gjort at jeg har oppdaget at jeg ikke er alene tankene og følelsene mine. Det har også gjort at jeg har fått mulighet til å diskutere hvorfor jeg tenker og føler som jeg gjør samt hvilke konsekvenser reaksjonene på tankene og følelsene mine har fått. Bevisstgjøringen av mine destruktive reaksjoner og deres konsekvenser har skapt en enorm motivasjon hos meg til å endre på min oppførsel og den onde sirkelen jeg hadde havnet i brytes stadig mer og mer ned. Og det er så DEILIG!


 

Vi mennesker er så utrolig dysfunksjonelle og irrasjonelle, men heldigvis har vi en velutviklet hjerne og er et sosialt dyr med mulighet til å føle empati for andre. Jeg tenker at om vi bare utnytter vår egen hjerne og andre menneskers empati og naturlige ønske om å hjelpe oss, har vi mulighet til å rette opp i noe av det dysfunksjonelle mønsteret vårt og våre irrasjonelle valg, slik at vi kan føle mer positive enn negative følelser igjen. Og når vi bare lever en gang(YOLO, 2012) så er det hundre prosent verdt anstrengelsen spør du meg!

(Herregud, nå når jeg skriver det her pirrer det i magen min fordi jeg i framtiden skal få mulighet til å jobbe mennesker – vi er jo SÅ spennende!)

En annen ting som har vært til stor hjelp for meg de siste ukene er å praktisere yoga. Så nå skal jeg hoppe i seng slik at jeg er våken når min favorittyoga begynner imorgen klokken 9.30 og kan starte søndagen på best mulig måte! Håper tipsene mine var nyttige for noen der ute!

Klemmer fra meg! ♥

De viktige tingene i livet er også de vanskeligste

Kjære bloggen og resten av verden der ute!

Etter å ha lest mitt forrige innlegg om året 2015 fikk jeg plutselig inspirasjon til å skrive noen ord igjen. Jeg skrev blant annet at det i neste innlegg kom til å stå om hvilke tanker jeg har for 2016, og før jeg rakk å skrive det innlegget har vi allerede tatt oss til mars. Tiden FLYR!

20151215_084502 (2)De to første månedene av 2016 har vært ganske lik de to siste månedene av 2015. Jeg har brukt mye tid på å finne tilbake til en balanse i hverdagen og det har på mange måter vært en utfordring. Først og fremst fordi det er så mye gøy som jeg virkelig vil gjøre og som er vanskelig å få gjort i løpet av døgnets 24 timer og ukens 7 dager. I alle fall uten at det går utover helsen. Skole og fritid har noen ganger tatt så mye av min kapasitet at jeg bokstavelig talt har glemt både søvn og mat, noe kroppen min tilslutt påminner meg om og plutselig står jeg på grensen til et stup jeg må bråbremse for ikke å ramle utfor.

Heldigvis har jeg klart å bremse i tid, og fått øve på å akseptere at jeg ikke kan gjøre alt. For å akseptere dette og prioritere det som er rett for meg har jeg prøvd å ta meg tilbake til mine grunnstener og stilt meg spørsmål som ”Hva er viktig for meg?”, ”Hvem vil jeg være?”, ”Hva gjør jeg for å være den personen?” og ”Hva kan jeg begynne med å gjøre for å leve mer i retning med det som er viktig for meg?”.  Det høres kanskje banalt ut, men det å sette seg ned med penn og papir og besvare de fire spørsmålene er noe som gang på gang reduserer både stress og angst for meg, og som virkelig er gull for min psykiske(og fysiske) helse.


Etter nyttår har vi lest gruppepsykologi som har vært veldig lærerikt og utviklende for meg. Som en del av dette faget er vi nå ute og leder elevgrupper på en videregående skole som også er utrolig lærerikt og givende. Mer enn noen gang tidligere føles det som at jeg er på rett spor i livet, spesielt med tanke på hvilken utdannelse jeg har valgt. De siste dagene har jeg flere ganger stoppet opp og klappet meg selv på skulderen for at jeg for ca to år siden søkte meg inn på psykologprogrammet her i Umeå, og for at jeg et halvt år senere våget å det som da føltes som et gigantsteg og flytte opp hit. En fin person sa for noen uker siden at de viktige tingene i livet ofte også er de vanskelige tingene, og i mange situasjoner syns jeg det stemmer veldig bra. Som for eksempel når man virkelig burde sove, men ikke klarer å slutte å scrolle nedover Facebookveggen, eller som når man vil være ærlig, men i stedet tar den lette veien ut og ignorerer klumpen som bygger seg opp i magen av irritasjon, frustrasjon eller sorg.


 

Tilslutt i dette tankefylte innlegget vil jeg gratulere alle vakre damer der ute med den internasjonale kvinnedagen. Hurra for alle stegene vi har tatt mot et mer likestilt samfunn, la oss sammen kjempe for at resten av stegene tas så alle mennesker har like forutsetninger i livet uansett hvilket kjønn de er født til.

 

 

 

Året 2015

Det nærmer seg slutten av nok et år og jeg liker å bruke romjulsdagene på å summere opp året som gikk. Det første som popper opp i hodet mitt når jeg mimrer tilbake på de siste 12 månedene er ”Åh Herregud!”, rett og slett for at så mye har skjedd at jeg ikke helt kan forstå at det har fått plass i løpet av bare ett år.

Forrige år avsluttet jeg med å bli singel og bestemte meg på nyttårsaften for at mitt eneste nyttårsforsett var at jeg skulle forbli singel gjennom hele 2015. Jeg ville bli kjent med meg selv, lære meg hvordan jeg selv kan håndtere oppturer og nedturer, og komme frem til hvilke verdier i livet som er viktigst for meg. Dette er en prosess som varer livet ut, men som jeg tror det likevel er viktig å aktivt skape plass til og fokusere på, og året 2015 har virkelig vært et år der jeg har kommet langt videre i denne prosessen. Og ja, jeg har klart å være singel hele 2015 ;)

For å finne frem til høydepunktene ifra det siste året har jeg gått gjennom bildene jeg har knipset, og noen av mine favoritter kommer under her sammen med en kort oppsummering av de de fire årstidene.

Vinteren var kommet for fullt da jeg kom tilbake til Umeå etter nyttår, og jeg kan fremdeles kjenne stresset jeg hadde over meg de tre første ukene da jeg leste dobbelt og sjonglerte innlevering med eksamenslesing og slo ny personlig rekord i antall timer på skolen i løpet av ett døgn. På en eller annen måte kom jeg meg i alle fall gjennom det, og begynte med ett nytt fag, biologisk psykologi som jeg elsket. Helgene var fulle av festlige anledninger, rødvin, oppsatt hår, latter, dans og sang som jeg har, og alltid kommer til å ha gode minner fra. I midten av februar flyktet jeg fra vinteren i Umeå og til solfylte California der jeg fikk tre helt fantastiske uker sammen med Silje og Jone.

IMG_0971 IMG_7400 DSC_0961 IMG_7843 IMG_7869

Våren merket vi ikke så mye til i Umeå bortsett fra at det ble lysere på kveldene, vinterens kulde hang i en god stund og jeg trodde en stund at bjørkene aldri kom til å slå ut. Vi begynte å lese idrettspsykologi og jeg fikk for første gang ha mine første samtaler med egne klienter og smake litt på hvordan det er å jobbe som psykolog – SÅ gøy! Tiden gikk fort, som den alltid gjør, og plutselig nærmet det seg slutten av det første året på psykologprogrammet. En av de siste helgene fikk jeg oppleve Brännbollsyran for første gang der vi kledde oss ut til Pokemons, spilte ”brännboll” og løp rundt og bare hadde det gøy i tre dager. Helt klart ett av årets største høydepunkt!

10662018_10205474181287062_5808382789361909227_o 11350505_10153391925069791_2205267384330191700_n 8 Sommeren kom, et tårevått farvel ble tatt med vennene mine i Umeå og jeg fikk komme hjem til mitt elskede Bergen igjen. Vi dro på festivalen Bråvalla og jeg fikk for første gang oppleve det ekte festivallivet en hel helg sammen med to av verdens vakreste jenter. Stort sett resten av sommeren var jeg hjemme i Bergen og jobbet, og utenom det benyttet jeg anledningen til å få meg mange fine toppturer, blant annet med min faste turkamerat Buddy ved min side. Jeg fikk også besøkt Fedje, øyen der etternavnet mitt og en stor del av slekten kommer fra, og en øy som jeg ble fullstendig forelsket i! IMG_8551 IMG_8687 IMG_8743 IMG_8745

Høsten kom, og jeg reiste opp til Umeå en snartur for å få med meg en uke av ”nollningen” eller fadderuken som vi sier i Norge. Deretter forlot jeg Umeå og jeg husker så utrolig godt hvor feil det føltes å reise når hele kroppen min skrek at den ville bli igjen. Men sta som jeg var pekte jeg nesen mot enda en ny destinasjon, denne gang Dublin der planen var at jeg skulle være i et halvt år. Det ble litt av et eventyr, og selv om ting ikke ble slik jeg hadde sett for meg er jeg likevel glad for at jeg reiste for jeg lærte så mye om meg selv og ble kjent med noen fantastiske mennesker som jeg ikke ville vært foruten. Dessuten fikk jeg en av mine beste bursdagsfeiringer noensinne!11994409_10153633022964791_784267400_n DSC00206 DSC00411 DSC00520

Også tok eventyret i Dublin en rask vending og jeg bestemte meg for å pakke sakene og reise hjem igjen til Umeå. Gleden og lettelsen i kroppen min da jeg landet på flyplassen i Umeå tror jeg er vanskelig å beskrive, men det var i alle fall en følelse som gjorde at jeg var sikker på at det var rett valg.  Ikke for at de siste to månedene bare har vært en fryd, men fordi jeg har fått sjansen til å komme i kontakt med meg selv igjen og leve etter de verdiene jeg fra begynnelsen av året ville leve etter. Det har vært noen måneder med mye følelser samtidig som det har vært mye skolearbeid, mer idrettspsykologi som heldigvis har vært veldig interessant og motiverende, julfika, julsittning, julkonsert og enda mer jul før det tilslutt ble juleferie og julaften, og nå sitter jeg her i romjulen og lurer på hvor tiden ble av. DSC008341120151212_231517 20151218_210621 20151224_20180320151226_113947


Er det noe jeg har lært meg av dette året så er det at jeg ikke skal være redd for følelsene mine. Jeg er en person som føler mye, både positive og negative følelser, og jeg kan kjenne de helt inn i ryggmargen. Jeg kan le høyt og jeg kan hulke slik at det føles som at hjertet mitt skal sprenge i brystet, men så lenge jeg ikke i tillegg må legge energi på å skjule følelsene mine har jeg lært meg at det ikke er så farlig. Så lenge jeg klarer å akseptere følelsene mine er de faktisk mine beste venner som jeg aldri vil leve uten. Og denne lærdommen vil jeg takke alle de fine menneskene i hverdagen min for. De som sier ”Embrace att det här är en skitdag och gå hem och ät glass istället” når jeg er lei meg, og de som ler med meg istedet for av meg når jeg triller på gulvet i latterkrampe. Tilslutt vil jeg også gi meg selv et klapp på skulderen for at jeg bestemte meg for å ta tak i min psykiske helse, gikk til psykolog og har jobbet hardt for å forvandle følelsene mine fra fiender til bestevenner. Det har ikke vært lett og jeg er ikke i mål enda, men jeg har kommet langt og jeg er SÅ stolt over meg selv!


Ohoi, for et innlegg! Jeg kunne sikkert skrevet en hel roman om 2015(som jeg faktisk også gjør, hoho, spoiler alert), men jeg slutter nå så jeg får tid til å gjøre litt skolearbeid idag også. Hvilke tanker jeg har for neste år kommer i neste innlegg! Kjærleik♥

Når høst blir til vinter

Det begynner å bli en stund siden jeg har skrevet her inne så nå tenkte jeg det var på tide å skrive noen ord og dele litt bilder samtidig som jeg har ett øye på tv-skjermen og herrenes skiathlon.

Det har allerede gått en måned siden jeg kom tilbake til Umeå igjen og mye av tiden har gått til skolearbeid, men til tross for lange dager syns jeg stort sett bare at det er kjekt. Nå leser vi idrettspsykologi med et gruppeperspektiv så vi veksler mellom å selv jobbe i grupper og deretter se på sin egen gruppe fra et tredje perspektiv og lærer mye om gruppedynamikk og lederskap. I tillegg tar jeg et ekstra sosiologifag som heter Work and Family in Transition som er et elsk-hat fag for min del, men mye nyttig lærer jeg meg i alle fall der også.

DSC00847 DSC00817 (2)

Utenom skole går mye av tiden til å omgås med mine fine venner. Jeg har også tenkt mye på hvordan tilfeldighetene har gjort det slik at jeg nå bor her oppe i Umeå, og hvor glad jeg er for at det ble akkurat sånn. Jeg kan aldri sette fingeren på det, men det er noe over Umeå som jeg elsker og som jeg ikke har opplevd noe annet sted. Kanskje det først og fremst handler om at jeg liker hvordan jeg som person er i Umeå, men hvordan det kan beskrives vet jeg heller ikke.

DSC00832 (2) DSC00828 (2)

Nå babler jeg i vei! Bildene jeg har klistret inn tok jeg da jeg var ute og gikk langs elven her i Umeå for en stund siden. Det var rett før de siste høstbladene falt og solen fremdeles varmet i nakken. Nå er det vinter her oppe i nord og snart er det jul!

DSC00826 (2) DSC00825 (2)

Ha en fin førjulstid alle sammen! Kjenner jeg meg selv rett kommer jeg nok til å dele noen bilder fra de norske fjellene når jeg kommer hjem, så vi snakkes mer da om vi ikke snakkes før! Pusspuss ♥

Borte var virkelig fantastisk, men hjemme er uansett best.

De siste 14 dagene har mildt sagt vært et kaos, og når jeg nå tenker tilbake på alt ser jeg ned på meg selv, rister på hodet og ler stille. Jeg sitter på Arlanda og venter på flyet til Umeå, og jeg vet sannelig ikke om jeg kan forklare hvordan det ble sånn. Det jeg vet er i alle fall at når jeg hadde bestemt meg for å flytte tilbake, klarte jeg plutselig å klippe tauene som de siste to dagene hadde bundet meg fast til sengen med dynen godt over hodet. Noen ganger må man bare stole på den der berømte følelsen som mange kaller magefølelsen.

”MEN HVA? Trivdes du ikke i Dublin?”, er det mange som spør. Svaret er kort og godt at jo, jeg trivdes veldig godt i Dublin! Jeg møtte noen helt fantastiske mennesker som jeg kunne snakke og le med, og som det virkelig var tungt å reise fra. Jeg gikk på en skole som jeg nesten mistet pusten av hver gang jeg entret området. De gamle, historiske bygningene og de engasjerte lærerne – jeg er så takknemlig for at jeg fikk gå der og føle meg så smart og viktig. Utenom skoletid var det også en rad med aktiviteter å henge seg med på, pubrunder, orienteringsløp, filmkvelder, restaurantbesøk, helgeturer, konserter, kino, shopping, museum – you name it, Dublin had it. Det var ikke et eneste kjedelig øyeblikk, det var rett og slett ikke mulig å kjede seg!

Men så fikk jeg beskjeden om at ett av verdens fineste mennesker bare hadde kort tid igjen å leve, og før det hadde gått opp for meg hva det egentlig betydde var hun borte. Det gjorde meg så utrolig trist at alt annet ble ubetydelig, en følelse som nok er helt normal i en sorgprosess. Denne beskjeden gjorde også at jeg ville hjem til familien min i Bergen, noe som nok også er helt normalt i en sorgprosess. Denne beskjeden gjorde også at jeg kjente meg veldig liten og maktesløs, noe som også – ja dere vet, er normalt tror jeg. Men det er her jeg tror jeg kommer til noe som kanskje kan være en del av forklaringen på hvorfor jeg ville hjem til Umeå igjen. Når man kjenner seg så liten og maktesløs og bor i en så stor storby som Dublin så kjenner man seg nemlig mikroskopisk.

La meg illustrere dette for dere med et eksempel. Halloween, som jeg i utgangspunktet ikke er så stor fan av, er STORT i Dublin. De feirer ikke bare 31. oktober, men de feirer det hver eneste kveld de siste to ukene av oktober. Som student ved Trinity College ble jeg invitert til en uendelig lang liste facebook arrangement med titler lignende”THE BEST HALLOWEEN BALL EVER!” I tillegg var det Halloween Pub Crawl, det var Halloween Creepy Bus Tour, det var Halloween Creepy Walk Tour og ja, jeg kunne fortsatt i det uendelige med alt man fra høyre og venstre ble fortalt at man virkelig IKKE kunne gå glipp av. Og midt i alle disse innbydelsene satt lille jeg og følte meg bare enda mindre, for hvordan skulle man egentlig rekke over alt det som man virkelig IKKE kunne gå glipp av? Og hva om det ene jeg følte jeg virkelig ikke ville gå glipp av var innbydelsen jeg fikk til den lille festen hjemme i den lille leiligheten til den fineste Hanna, i den lille byen Umeå. Som ikke skrek ”YOU CAN WIN GREAT PRIZES FOR THE BEST COSTUME”, men i stedet bare – kom om du vil, drikk det du vil, kle deg ut om du vil, så går vi ut og danser etterpå om vi vil.

For mange er drømmen å kunne bo i en storby som Dublin med en lang meny av nye eventyr levert på dørstokken hver eneste dag. Det jeg har lært av måneden jeg bodde i Dublin er at for meg er ikke det drømmen. Og misforstå meg rett – for jeg elsker virkelig eventyr og fantastiske fester og alt som en storby inneholder, så lenge det er for en begrenset tid. For jeg elsker den mindre eventyrlige hverdagen i Umeå mer.


Ja, også er det jo en annen del av forklaringen som inkluderer min noe dramatiske og utålmodige personlighet. Vil jeg noe, så vil jeg det . Det nytter liksom ikke å fortelle meg at jeg kommer hjem til Umeå om to måneder så hvorfor ikke bare gjøre det litt lettere for meg selv og bli i byen jeg faktisk trives i og selv har valgt å flytte til, bare en liten stund til? Nei, her skal hele verden endevendes med en gang for når har jeg bestemt meg, da blir det sånn. Med en gang. Og skal jeg være helt ærlig er dette en del av min personlighet jeg er stolt over, eller i alle fall vill være stolt over. For den hjelper meg til å maksimere gleden i livet mitt ved at jeg tørr å prøve og tørr å feile for å finne veien som er den rette for meg.

Nå boarder vi og det pirrer i magen ved tanke på at jeg snart er tilbake i Umeå! Puss & Kram ♥

Last Sunday – Wicklow Mountains!

God morgen, dere!
Jeg er på vei ut døren og ut i de irske skoger, men før det tenkte jeg å vise noen bilder fra forrige søndag. Bare knappe timen utenfor Dublin ligger det en stor nasjonalpark bestående av fjell og nydelig natur så langt øyet kan se. Hiking Society som jeg er med i arrangerer hver søndag en tur dit for å bestige de mange toppene og forrige søndag ble jeg med de på en nydelig tur til fjellet Scarr. Bildene taler vel for seg – utrolig vakkert!

DSC00476 DSC00480 DSC00482 DSC00484 DSC00489 DSC00492 DSC00493 DSC00495  DSC00501 DSC00506 DSC00509 DSC00511 DSC00512 DSC00514 DSC00519 s DSC00525 DSC00532Jeg kan love dere at det her var godt for sjelen etter uker i en storby som Dublin med stress og mas overalt!


Nå må jeg løpe! Ønsk meg lykke til idag da! :D

 

Hipp Hurra!

Hei alle sammen!
Nå sitter jeg i sengen med dynen godt pakket rundt meg og allerede godt over halvveis ned i en chipspose. Og selv om kanskje ikke dataen og tastaturet mitt syns det er en god ide, så tenkte jeg å knaske videre på chips samtidig som jeg viser dere bilder fra gårsdagen som var dagen da jeg fylte 22 år! Til tross for at jeg i omtrent hver eneste samtale denne uken har fått flettet inn at ”It’s my birthday on Friday”, var jeg likevel redd for at alle skulle glemme det og at jeg kom til å bli sittende alene på bursdagen min, jeg har jo tross alt bare kjent disse menneskene i noen uker. Så feil kan man ta, for jeg var nemlig alt annet enn ensom!

Plutselig hørte jeg Happy Birthday jalle i gangene og en hel skokk med fine mennesker kom vandrende inn i den lille leiligheten vår. Og ikke nok med det, men gjengen hadde også plukket opp at jeg er veldig glad i søtsaker(haha), så jeg fikk en korg full i enorme mengder av sjokolade, kjeks og alle mulige forskjellige søtsaker i tillegg til et fint kort som alle hadde skrevet på ♥ Og heller ikke nok med det for min fine venn Per hadde også plukket opp at jeg ønsket meg et norsk flagg noe han hadde klart å få tak i, så resten av kvelden og natten gikk jeg rundt og veivde med det norske flagget og smilte et smil som var så stort at det nesten gikk rundt hodet mitt. Og når Kygo kom på høyttalerne på dansegolvet, kan jeg love dere at folk trodde det hadde klikket for meg! Til sammen ble over 100 bilder knipset, men det var jaggu ikke mange som egnet seg for bloggen! De bildene som følger under har i alle fall virkelig klart å fange den gode stemningen og det overeksalterte bursdagsbarnet…

DSC00579 DSC00589 DSC00594 DSC00610 DSC00633 DSC00640 DSC00647 DSC00656 IMG_8807 IMG_8812 IMG_8816 IMG_8819

Og når jeg kom hjem sliten og trøtt en gang altfor sent i natt og hadde gruet meg til og begynne å rydde og vaske på kjøkkenet, tror dere ikke at verdens beste roomies hadde vasket og ryddet ALT!? Nei, tror ikke jeg kunne vært mer heldig enn jeg var i går og jeg er så takknemlig for alt!

I tillegg til å få mange gratulasjoner og en stor feiring her, har også gratulasjonene tikket inn hjemmefra, og det var ikke bare en gang jeg var nødt til å tørke tårene etter å ha lest en melding på facebook, eller en bursdagssang på Snapchat! Selv om jeg har det fint her så savner jeg altså dere der hjemme også, og spesielt på dager som igår går tankene mye hjem! Så tusen takk for alle fine ord og gratulasjoner, jeg blir så glad for hver eneste en ♥


 

Puh, jeg tror jeg skal avslutte her så jeg får ladet ordentlig opp til imorgen, da skal jeg nemlig endelig begi meg ut i ordentlig skog med kart og kompass igjen – GLEDE! ♥

 

Malahide Castle

Hei dere!
Nok et bildedryss er klart for publisering og denne gang er det fra lørdagens utflukt til Malahide Castle. Etter bare 20 min med tog var vi fremme og ble møtt av et imponerende slott med nydelige omgivelser. Vi begynte besøket med kaffe og scones før vi ble med på en guidet tur inne i slottet og gikk deretter rundt og tittet i hagen rundt slottet. Før vi tok toget hjem igjen nøt vi et bedre måltid på en lokal pub og alt i alt ble det en super lørdag sammen med herlige mennesker!

Haha, måtte bare ta med det siste bildet der også selv om det kanskje ikke var det vakreste bildet jeg har sett. Sånn går jeg rundt omtrent hele tiden, tuller og ler sammen med fantastisk herlige mennesker og nyter livet!


Vel, bortsett fra idag kanskje. Idag har jeg ligget i sengen stort sett hele dagen med feber og influensasmerter i kroppen. Heldigvis kom min fine venn Per med alvedon, godteri og te til meg så nå har de værste smertene lagt seg og sukkeret gjort meg hakket mer positiv. Heldigvis har jeg ikke hatt skole idag, men imorgen har jeg to seminar som jeg må gå på, så da er det bare å si til immunforsvaret at det må skjerpe seg og komme seg avgårde!

Som en parantes kan jeg jo fortelle at lærerne her er litt annerledes enn de er hjemme i Umeå. Spesielt hun vi har i Social Inequality som på forelesningen igår ga klar beskjed om at hvis hun så oss sitte på Facebook eller sjekke mail under forelesningene hennes, kom til å be oss forlate forelesningssalen. Hun sa også at: ”I am not your Facebook-friend so please write e-mails properly”(jeg hadde tidligere den dagen skrevet en mail til henne som jeg begynte med ”Hi Simone”, noe hun så på som svært upassende). Det ironiske i dette er jo at hun er lærer i Social Inequality – snakk om å behandle folk ulikt…Også kontrasten til e-mailen jeg fikk fra en lærer i Umeå forrige uke som startet med ”Tjena Elise!”. I tillegg er også ALT obligatorisk og det føles ofte som at de behandler oss som 17-åringer(hvilket kanskje ikke er så rart i og med at alle de nye irske studenter er 17, og virkelig trenger å passes på). Haha, jaja, det er vel bare å tilpasse seg den nye kulturen, men på enkelte områder blir jeg ganske så sjokkert over hvor gammeldags folk oppfører seg her!

Nok om det – nå skal jeg sove vekk influensaen! Vi blogges snart igjen, pusspuss ♥

A Daytrip to Howth

Hei alle!
Nå sitter jeg i femte etasje i en av de gamle bygningene her, og ser ut på en av de største gatene her i Dublin, der folk haster forbi i regnværet med kaffekoppen i hånden. For noen timer siden hastet jeg også frem i gatene, på vei til mitt første seminar i Social Theory som jeg var sikker på begynte klokken 11, men så viste det seg at det var klokken 12. Søren, tenkte jeg først, men så kom jeg på at det betydde at jeg jo hadde tid til å poste et innlegg her på bloggen så da var det jo ikke så gale likevel :)


Jeg har så mange bilder og så mye å fortelle fra forrige uke, men for å ta det i kronologisk rekkefølge så begynner jeg med tirsdagens utflukt til Howth sammen med min fine venn Per. Jeg tok sykkelen ut dit og bare sykkelturen var nydelig i seg, langs havnen med havet på ene siden og store flotte villaer på andre siden. Etter rundt 15 km på sykkelsetet var jeg fremme i Howth, et veldig koselig lite sted med restauranter på rekke og rad, fiskebåter som gjorde seg klar for å kaste loss ut mot det store havet og også kilometer på kilometer med fine turstier langs klippene. Vel, bildene snakker nok for seg – bare se så vakkert det var!:

DSC00276 DSC00277 DSC00282 DSC00284 DSC00288 DSC00290 DSC00292 DSC00294 DSC00303 DSC00307 DSC00308 DSC00311 Om du ser nøye på dette bildet så ser du en prikk i øvre midten, og det er faktisk en sel!DSC00312Vi avsluttet med en nydelig lunsj bestående av mange forskjellige retter av sjømat før jeg hev meg på sykkelen(og Per på toget) tilbake til det travle livet i Dublin.


Det var ikke bare denne utflukten vi var på forrige uke, på lørdag reiste vi til et vakkert slott og igår var jeg med Hiking Society til Wicklow Mountains og gikk i timevis i nydelig irsk natur. Dette kommer det mer om senere! Puss & Kram ♥