Borte var virkelig fantastisk, men hjemme er uansett best.

De siste 14 dagene har mildt sagt vært et kaos, og når jeg nå tenker tilbake på alt ser jeg ned på meg selv, rister på hodet og ler stille. Jeg sitter på Arlanda og venter på flyet til Umeå, og jeg vet sannelig ikke om jeg kan forklare hvordan det ble sånn. Det jeg vet er i alle fall at når jeg hadde bestemt meg for å flytte tilbake, klarte jeg plutselig å klippe tauene som de siste to dagene hadde bundet meg fast til sengen med dynen godt over hodet. Noen ganger må man bare stole på den der berømte følelsen som mange kaller magefølelsen.

”MEN HVA? Trivdes du ikke i Dublin?”, er det mange som spør. Svaret er kort og godt at jo, jeg trivdes veldig godt i Dublin! Jeg møtte noen helt fantastiske mennesker som jeg kunne snakke og le med, og som det virkelig var tungt å reise fra. Jeg gikk på en skole som jeg nesten mistet pusten av hver gang jeg entret området. De gamle, historiske bygningene og de engasjerte lærerne – jeg er så takknemlig for at jeg fikk gå der og føle meg så smart og viktig. Utenom skoletid var det også en rad med aktiviteter å henge seg med på, pubrunder, orienteringsløp, filmkvelder, restaurantbesøk, helgeturer, konserter, kino, shopping, museum – you name it, Dublin had it. Det var ikke et eneste kjedelig øyeblikk, det var rett og slett ikke mulig å kjede seg!

Men så fikk jeg beskjeden om at ett av verdens fineste mennesker bare hadde kort tid igjen å leve, og før det hadde gått opp for meg hva det egentlig betydde var hun borte. Det gjorde meg så utrolig trist at alt annet ble ubetydelig, en følelse som nok er helt normal i en sorgprosess. Denne beskjeden gjorde også at jeg ville hjem til familien min i Bergen, noe som nok også er helt normalt i en sorgprosess. Denne beskjeden gjorde også at jeg kjente meg veldig liten og maktesløs, noe som også – ja dere vet, er normalt tror jeg. Men det er her jeg tror jeg kommer til noe som kanskje kan være en del av forklaringen på hvorfor jeg ville hjem til Umeå igjen. Når man kjenner seg så liten og maktesløs og bor i en så stor storby som Dublin så kjenner man seg nemlig mikroskopisk.

La meg illustrere dette for dere med et eksempel. Halloween, som jeg i utgangspunktet ikke er så stor fan av, er STORT i Dublin. De feirer ikke bare 31. oktober, men de feirer det hver eneste kveld de siste to ukene av oktober. Som student ved Trinity College ble jeg invitert til en uendelig lang liste facebook arrangement med titler lignende”THE BEST HALLOWEEN BALL EVER!” I tillegg var det Halloween Pub Crawl, det var Halloween Creepy Bus Tour, det var Halloween Creepy Walk Tour og ja, jeg kunne fortsatt i det uendelige med alt man fra høyre og venstre ble fortalt at man virkelig IKKE kunne gå glipp av. Og midt i alle disse innbydelsene satt lille jeg og følte meg bare enda mindre, for hvordan skulle man egentlig rekke over alt det som man virkelig IKKE kunne gå glipp av? Og hva om det ene jeg følte jeg virkelig ikke ville gå glipp av var innbydelsen jeg fikk til den lille festen hjemme i den lille leiligheten til den fineste Hanna, i den lille byen Umeå. Som ikke skrek ”YOU CAN WIN GREAT PRIZES FOR THE BEST COSTUME”, men i stedet bare – kom om du vil, drikk det du vil, kle deg ut om du vil, så går vi ut og danser etterpå om vi vil.

For mange er drømmen å kunne bo i en storby som Dublin med en lang meny av nye eventyr levert på dørstokken hver eneste dag. Det jeg har lært av måneden jeg bodde i Dublin er at for meg er ikke det drømmen. Og misforstå meg rett – for jeg elsker virkelig eventyr og fantastiske fester og alt som en storby inneholder, så lenge det er for en begrenset tid. For jeg elsker den mindre eventyrlige hverdagen i Umeå mer.


Ja, også er det jo en annen del av forklaringen som inkluderer min noe dramatiske og utålmodige personlighet. Vil jeg noe, så vil jeg det . Det nytter liksom ikke å fortelle meg at jeg kommer hjem til Umeå om to måneder så hvorfor ikke bare gjøre det litt lettere for meg selv og bli i byen jeg faktisk trives i og selv har valgt å flytte til, bare en liten stund til? Nei, her skal hele verden endevendes med en gang for når har jeg bestemt meg, da blir det sånn. Med en gang. Og skal jeg være helt ærlig er dette en del av min personlighet jeg er stolt over, eller i alle fall vill være stolt over. For den hjelper meg til å maksimere gleden i livet mitt ved at jeg tørr å prøve og tørr å feile for å finne veien som er den rette for meg.

Nå boarder vi og det pirrer i magen ved tanke på at jeg snart er tilbake i Umeå! Puss & Kram ♥

Kommentera

E-postadressen publiceras inte. Obligatoriska fält är märkta *

     

Följande HTML-taggar och attribut är tillåtna: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>