Hjernens dysfunksjonelle forenkling og reproduksjon

At verden og livet i verden er komplisert er noe jeg tror de fleste er enige i. Vi møtes hver dag, hver time, hvert minutt og hvert sekund av uendelig mange informasjonssignaler, og selv om hjernen er fantastisk er det begrenset hvor mange inntrykk den kan prosessere på en gang. For å kompensere for dette, har hjernen utviklet en metode der den slår sammen flere signaler til ett og på den måten forenkler bildet vi får av verdens komponenter.

For å videre forstå det vi opplever så sammenligner hjernen de nye inntrykkene med de allerede eksisterende inntrykkene som den allerede har lagret og prøver så godt den kan å lagre den nye informasjonen på rett sted. For eksempel vil mange hjerner som møter meg for første gangen forenkle meg til ”jente, blond, hvit, ung voksen” og legge meg inn i mappen med tidligere møter hjernen har hatt med ”jente, blond, hvit og ung voksen”. Mange hjerner har ikke like detaljert inndeling, og legger meg kanskje bare i mappen ”jente” eller ”hvit”, mens andre hjerner har enda mer detaljerte mapper og legger meg kanskje i mappen ”hyggelig person med interessante tanker” eller ”uhyggelig person med kjedelige tanker”, alt etter hvilke tidligere erfaringer hjernen har med de kategoriene den velger å tildele meg, og hvor mye eller lite den velger å forenkle meg som person.

Det er også hjernen som bestemmer hvordan ”jente, blond, hvit og ung voksen” skal møtes, og naturlig nok gjør hjernen som oftest det tidligere erfaringer har lært den at den skal gjøre. Har hjernen kategorisert meg som ”jente” kommer den altså til å møte meg som den har lært seg at ”jenter” skal møtes, både basert på hvordan den har sett at andre møter personer som hjernen kategoriserer som ”jenter” og på hvordan det den tidligere har gjort  ved møte med ”jenter” har gått.

Det at hjerner lærer seg av andre hjerner og fortsetter med å gjøre det som fungerer bra for den, gjør at stort sett alle ”jenter” behandles likt. Og det gjør også at man behandles forskjellig om man møtes av en hjerne som velger å legge deg i mappen ”jente” enn i mappen ”gutt”. I dagens samfunn betyr det at for de som havner i mappen ”jenter” ofte blir møtt med forventninger om å være seksuelt attrahert av ”gutter”, om å være søte, snille, skoleflinke og generelt forventninger om å ta mindre fysisk plass. Havner en person i mappen ”gutter” blir man derimot møtt med forventninger om å være seksuelt attrahert av ”jenter”, om å være aktiv, høylytt, tøff, og generelt forventninger om å ta mer fysisk plass.

Og jeg da, som ”jente, blond, hvit og ung voksen”, kan velge om jeg vil tilpasse meg etter disse forventningene eller være den personen jeg er bakom disse kategoriene. Det åpenlyst rette valget er så klart å være den personen jeg er bakom kategoriene, men likevel tilpasser jeg meg hver eneste dag etter forventningene andre har på meg og den kroppen jeg bærer på. Det er nemlig ikke spesielt lett som 3-åring å leke med biler når alle rundt forventer at jeg skal leke med dukker, springe rundt i klasserommet sammen med ”guttene” når læreren forventer at jeg skal være ”flink-pike” og gjøre leksene mine som 8-åring. Eller som 14-åring si at jeg er forelsket i en ”jente” når alle forventer at jeg skal være forelsket i en ”gutt”. Eller som 16-åring bli bilmekaniker når alle forventer at jeg skal bli sykepleier. Eller som 22-åring melde seg til et lederverv i en forening når alle andre forventer at en ”gutt” skal være leder. Eller som 30-åring prioritere karriere over familieliv… Tilsvarende er det heller ikke lett for en ”gutt” å begynne på ballett som 8-åring når alle forventer at han skal spille fotball, gråte når han blir lei seg som 15-åring når alle forventer at han ikke skal vise følelser, eller som 30-åring gå ned i stilling for å være mer hjemme med barna når alle forventer at han skal prioritere karrieren.

Det som gjør det vanskelig er at om jeg går mot forventningene andre hjerner har på meg blir det kaos i de hjernene jeg møter. Jeg passer ikke inn i de eksisterende kategoriene og hjernene må derfor velge mellom å kategorisere meg inn i kategorien ”merkelig, gal, upassende, forstyrret person” eller skape en ny kategori. Det å skape en ny kategori krever mer energi, hjernen må nemlig bli kjent med personen bakom de utseendebaserte kategoriene, så som oftest velger hjernen det første alternativet. Bemøtelsen jeg får blir altså deretter: blikk, kommentarer, sukk.

Jeg tilpasser meg altså etter de forventningene jeg møtes av, og hjernene som møter meg får bekreftelse på at ”jente, blond, hvit og ung voksen” er søt, snill, stille, rolig og svak. Og neste person hjernen kan kategorisere som ”jente, blond, hvit og ung voksen” blir møtt med enda sterkere forventninger på hvordan personen skal være. Og på denne måten fortsetter vi å behandle personer forskjellig basert på hvilke utseendebaserte kategorier vår ytterst dysfunksjonelle hjerne velger å kategorisere inn de i.

Spennende, ikke sant? Frustrerende, ikke sant? Helt jævla idiotisk, ikke sant?

Vi gjør noe med det, ikke sant?

Edit: Om noen er interessert i å lese mer om hvordan hjerner lærer seg å kategorisere personer utifra deres kropp, og for eksempel kjønn som jeg har tatt opp som eksempel her, så kan jeg anbefale linken under som sammenfatter en studie som er gjort på Disneyfilmer og deres kjønnsfordeling. Det at hjernene våre allerede fra vår første Disneyfilm om Løvenes Konge lærer seg at menn tar mer plass enn kvinner, tror jeg er en av veldig mange faktorer som gjør at vi videre i livet mer eller mindre ubevisst fortsetter å ha samme oppfatninger om hvordan personer er eller ikke er, bare basert på om man har en kvinnekropp eller en mannskropp. Les mer om studien her: http://polygraph.cool/films/index.html

Kommentera

E-postadressen publiceras inte. Obligatoriska fält är märkta *

     

Följande HTML-taggar och attribut är tillåtna: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>